Og jeg ligger ved siden av ham i sengen. Huden hans er myk, og jeg lar den føle meg innover. Fingrene mine stryker langs ryggen hans, langs kindet, pannen, leppene som er så myke mot mine. Lener pannen min mot tinningen og kjenner duften av ham. Den er len og søt med et hint av krydder. Jeg trekker pusten og holder ham dypt inni meg, kjenner det milde krydderet mot alle mine sanser.

Han spør meg hvordan jeg kan være sikker. Hvordan kan jeg vite..? Det kan jeg ikke. Det kan jeg aldri, om noen ting. Men jeg vet at han gjør meg både glad og lykkelig. At han får alt til og føles enkelt og meg til å føle meg fri. Og da handler det ikke om hva jeg vet, eller hva jeg er sikker på, men om hva jeg vil. Jeg vil, og jeg velger deg. Finnes det noe annet?

Jeg sitter bak ham på motorsykkeln. Hendene mine holder i jakkekanten hans, og jeg ønsker jeg kunde la de gli inn til brystet hans, under klærne. Ønsker at jeg kunne lene hodet mitt mot ryggen. Men vi er fulle av utstyr og hjelmer, susende frem forbi båthavner og gjennom tunneler.

Jeg har havet på min høyre side. Det blåser hardt. Jeg kan kjenne vinden rive i oss. Og igjen blir jeg overveldet av den frihetsfølelsen. Følelsen av at alt er muligt. Følelsen av at jeg er meg. Uansett.

Så sitter vi i bilen. Han har høyrehånden på mitt venstre lår. Vi sitter i stillhet, ser på veien og naturen rundt oss. Jeg kan ikke la være å smile. Følelsen som fyller meg. Smilet hans ved siden av. Den karakteristiske måten han beveger hodet på når smilet hans går gjennom kroppen. Han beveger munnen sin, åpner den litt, fukter leppene, presser de mot hverandre. Det får meg til å sanse ham inn, får meg til å ville stryke fingertuppene mine over leppene hans. Igjen.

Jeg klør ham på ryggen. Det er huden hans igjen. Jeg kommer stadig tilbake til den. River den inn under fingerneglene mine, kjenner ham inn i fingertuppene. Prenter inn nyansene i min hukommelse.

Bildene skyller over meg, og det er enkelt. Han spør meg hvordan jeg kan være sikker, og det vet jeg ikke. Det kan jeg nok ikke. Det er så lett å være redd. Men det føles litt som å lande. 

Å velge.

Hvordan kan jeg være sikker? Jeg velger jo!

Jeg velger duften av det søte krydderet, huden mot mine fingertupper og deg i bare judobuksa ved kjøkkenbenken om morgenen. Søvndrukken lager du kaffe, måler, heller, sanser. De myke hendene dine som, liksom flyr over kjøkkenbenken. Såvidt rører ved ting før det er ferdig. Jeg velger friheten du utstråler. Ikke den som kommer utenifra, men den so kommer utfra kjernen av deg. Og jeg tenker at det er ting du ikke kan se, og ting jeg såvidt kan sette ord på.

Det er noe med måten du tar i meg på, noe med måten du himler med øynene eller presser leppene forsiktig mot hverandre. Det er noe med måten du kiser med øynene din når du ler, noe med måten du holder hendene dine når du beveger deg gjennom rommet.

Det er noe med måten du sier "det er ikkje noe stress" og så smiler når jeg hermer etter deg. Det er noe som lyser i øynene dine da, og jeg tenker at du føler det jeg føler. Ikke sånn, men at du føler følelsene mine, at de strømmer videre, inn i deg. At du ser at du gjør meg lykkelig og at det gjør deg lykkelig.

Det er noe med måten du lar deg selv irritere, noe med måten du tar ting innover deg for så å like fort slippe taket. Hvordan du sukker og nesten freser, men det tar liksom ikke tak. Det er bare følelser som strømmer gjennom deg, som du lar komme ut på andre siden.

Og jeg forventer ikke at du skal forstå det, men for deg er ting så selvfølgelig. Det liker jeg. Det er svart eller hvitt, det er som det skal være eller så er det feil. Men likevel, den åpenheten, viljen å si ja. "Det er ikkje noe stress".

Og friheten din, måten du er deg på, måten du lar ting være, slipper ting ut og frem, måten du lar ting påvirke deg uten å fastne, måten du nyter på, måten du er her og nå samtidig som du er mange år både fram og tilbake i tid.

Jeg trenger ikke å tenke etter. Det holder med å bare være.

Noe nytt

Jeg kaster meg over maten. Det er nesten noe desperat ver det -dyrisk. Jeg tenker at jeg vil vekk, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av meg selv. Verbet å elske blir berørt en kort sekund, og jeg lurer på hva det betyr. Hun forteller om elskeren sin, om hva han sagt og hva de gjort. Hva det var, og hva det ikke var. Jeg tenker at jeg er heldig som er meg, at hun er fantastisk. Jeg har lyst å holde rundt henne.

Det liksom glitrer i øynene hennes. Det er en gnist der, som jeg ikke vet hvor kommer ifa. Jeg lurer på hva som gjør at man liker noen mennesker momentant Jeg tenker, igjen, at det burde finnes et ord for blixtforelskelse mellom venninner óg.

Og jeg forteller dem at jeg er lei mennesker, at jeg er så dårlig på å passe på min ego-tid, at jeg tror at jeg alltid vil treffe folk -for det vil jeg jo. Så avslutter vi middagen, plukker sammen tingene våres og betaler. Vi skal til Fiskevollen for å se på solnedgangen. Jeg tenker at det blir fint, at solnedgangen er vakker, at det blir fridfullt. Men det gnager i brystet.

Så plutselig skjer det noe. En liten vridning, et lite skift. Det er et eller annet som faller på plass. Jeg sier at jeg må gå og trekker meg inn i meg selv. Gjemmer meg bort. De går. Jeg blir. Allene.

Söndag 10.06

Det er noe nytt. Noe annerledes og udefinerbart. Jeg går med korte, små skritt, før jeg plutselig hopper i det. Jeg tar et krafttak og skaper litt avstand, tar en pause. Jeg er så god til å bare hoppe, så god til å male bilder over den han er, og se den jeg vil se. Gi meg hen til en forelskelse som ikke handler så mye om ham, men om hvem jeg er. Å se det man vil se.

Så jeg betrakter ham. Suger inn bilder, sanser livet hans. Ser ut av vinduet for en pause, før jeg ser på ham igjen. Tenker at jeg må hjem, tenker at alle inntrykk døver følelsene, klarer ikke å kjenne etter. Lener pannen min lett mot nakken hans mens han lager kaffe, lukter parfymen hans, kjenner den myke huden under t-skjortekanten. Sanser.

Når jeg kommer hjem lukter håret mitt av den parfymen og pulsen øker. Men enda er han bare et bilde. «He looks like photgraf of himself, taken from far, far away, and I don't know what to do, I don't know what to say».

Jeg tenker at han er som meg, at han lar seg rive med, at han blir borte inni noe som ikke finnes – i hvert fall ikke enda. Og jeg tenker at jeg hadde sikkert gjort det jeg også, men at jeg er skadet gods, at jeg har lite å gå på, at jeg må passe på det jeg har. Jeg er redd for å krasje, redd for å gi av det jeg har, men også for å miste det jeg hadde.

Tankene maler over følelsene, og jo mer jeg intellektualiserer, desto vanskeligere er dunket i brystet å få tak i. Jeg prøver å slippe taket om analysene, prøver å slutte å forstå meg selv og gå over til å bare være meg selv. Men prosessene mine går både framover og bakover, finner ikke ut hvilken ende jeg skal holde meg fast i, eller bli ferdig med, tvinne..  

Å hoppe uti.

Det er noe jeg venter på. Ikke noe som skal skje men. En følelse, en selvfølge. En vilje til å følge et spor.

Jeg sanser meg gjennom tilvaron, tar inn det som kommer i min vei. Prøver å holde tankene langt unda, men de sniker seg på. Analysene ligger rett innenfor pannbenet, lusker rundt rett under overflaten. Jeg hører analysene gå i bakgrunden, men prøver og skyve de vekk. Ønsker jeg hadde evnen til å bare VÆRE, bare LEVE. Maler sansing over tankene og tenker at de kommer smelte sammen. Tenker at alt gir seg av seg selv til slutt, det er bare å følge strømmen.

Venter på en stor bølge, venter på at den skal ta tak i meg, røske meg med og svelge meg hel. Den kommer ikke. Jeg står med tærne i vannbrynet og kjenner hvordan vannet noen ganger skvalper meg over anklene. Så trekker det seg tilbake igjen. Det er deilig så lenge det blir, men når det forsvinner dunker tankene mot tinningene og overdøver havsbruset.

Jeg ser inn i et par øyner og lurer på om de er nye, eller om jeg har vært her før. Med fingrene mot den myke huden prøver jeg og rømme innover, prøver å forsterke impulsene. Prøver å speile meg i fremtiden. Garden min er høy, kald og hard. Jeg vet hva som skal til.

Det er bare å hoppe uti.

Og jeg kaster meg ut i natten igjen, nesten helt uten sperre. Søker stimuli, noe annet, distraksjon. Jeg er alene nå. Det er ikke farlig, men likevel skummelt. Panikken tar et sikkert grep rundt skuldrene mine, nærme strupen, selv om det fortsatt er på betryggende avstand. Det er som å se sitt eget liv gjennom en kikkert. Jeg spionerer på meg selv.

Jeg ser meg selv skrive opprørte emosjonelle meldinger. Jeg virker sint og sjalu på ordene jeg skriver, men jeg føler det ikke. Hodet mitt er kaos, hundretalls tanker flyr rundt der inne, krasjer med hverandre og prøver å vri seg rundt sin egen aksel. Intellektet mitt er opprørt, men hjertet mitt er stille og melankolsk. Det pumper sakte blodet rundt i kroppen min.

Jeg kjenner at det renner tårer fra øynene mine. Jeg sørger livet jeg hadde sett for meg, jeg sørger forholdet, og jeg sørger tapet av følelsene mine. Han sier at han har åpnet singeldøren igjen og det verker i meg. Ikke tanken på ham med noen andre, men følelsen av at jeg ikke vil stoppe ham.  Han kan knulle hvem han vil, den grensen har jeg allerede krysset for ham.

Med panikken som har et hardt grep rundt skuldrene mine kaster jeg meg ut i natten, hemningsløst, hiver meg i taxien og hjem til noen andre. Et annet ansikt, noe nytt og nesten ukjent. Min puls er høy når jeg kommer, jeg sier ingenting, men lener hodet mitt mot brystet hans. Heller i meg to glass vin og prøver å røyke men hånden skjelver og pusten vil ikke trekke ned. Jeg stumper og tar en snus i isteden for, føler meg maskulin i min sorte, trange kjole. Noe beroligende, noe som girer ned, roer tankene som krasjer rundt i hodet.

Setter meg stille ved siden av ham og tenker at jeg ikke må si noe, at det vil ødelegge alt. Brystet mitt er tomt, jeg føler ingenting utenom pumpingen mot ribbeina. Prater litt, men sier ikke noe og iakttar ham. Livet hans, vanene hans er nye og uvane for meg. Noe helt annet, ukjent, fremmed. Han spiller black jack på pc:en. Sier ikke mye, men utstråler masse. Det er noe intenst ved hans vesen, men også noe stille, noe introvert og filosofisk. Jeg lurer på hva han klarer og lese ut av øynene mine, av den stressede utstrålingen min, av hjertet som pumper hardere i brystet nå. Jeg bruker ham som valium, og lurer på om skjønner det, lurer på om han ser rett igjennom meg. Føler meg gjennomsiktig, og gjennomtrengt og lurer på om det var det jeg ville. Om det var derfor jeg kom hit.

Han spør ikke hvorfor, og jeg forteller ikke. Jeg bare velter i meg resten av vinglasset og lar han elske med meg. Eller er det han som lar meg elske med ham? Grensene er utydelige, men også uviktige. Jeg drar neglene langs ryggen hans og når vi er ferdige sier han at han føler seg som et dyr. Det liker jeg. Det får meg og føle meg vel, selv om jeg ikke skjønner hvorfor. Samtalen som kommer etterpå er snudd på fortrolig og seinere lurer jeg på om det egentlig kom naturlig eller om han styrte meg dit. Om jeg lot meg styre.

Jeg er et sanselig vesen og sløver følelsene mine med sanseinntrykk. Bevisst lar jeg vær å tenke på konsekvenser, eller hva som skjer etterpå. Jeg lukker øynene, og lar meg sovne.

Bara mod.

Tiden går långsamt. Nästan baklänges. Jag står fastfrusen i en obehaglig positur, ett leende jag inte känner igen, en rastlöshet som gnager i mig. Samtidigt rusar livet förbi mig, det är precis som att jag inte hinner med. Tiden har frusit fast och jag klarar inte att hålla tempot. Allt som borde vara utmanande och bra känns utmattande och fängslande. Jag längtar ut och vidare, till riktiga livet, ngnting som är fast, ngnting att lita på.

Men livet är, om ngt, föränderligt, allting kan vända om. Det är klicheer, men det är bara att bestämma sig, bara att sälja allt man har och fly fältet. Det kräver inte så mkt. Bara mod.