Å hoppe uti.

Det er noe jeg venter på. Ikke noe som skal skje men. En følelse, en selvfølge. En vilje til å følge et spor.

Jeg sanser meg gjennom tilvaron, tar inn det som kommer i min vei. Prøver å holde tankene langt unda, men de sniker seg på. Analysene ligger rett innenfor pannbenet, lusker rundt rett under overflaten. Jeg hører analysene gå i bakgrunden, men prøver og skyve de vekk. Ønsker jeg hadde evnen til å bare VÆRE, bare LEVE. Maler sansing over tankene og tenker at de kommer smelte sammen. Tenker at alt gir seg av seg selv til slutt, det er bare å følge strømmen.

Venter på en stor bølge, venter på at den skal ta tak i meg, røske meg med og svelge meg hel. Den kommer ikke. Jeg står med tærne i vannbrynet og kjenner hvordan vannet noen ganger skvalper meg over anklene. Så trekker det seg tilbake igjen. Det er deilig så lenge det blir, men når det forsvinner dunker tankene mot tinningene og overdøver havsbruset.

Jeg ser inn i et par øyner og lurer på om de er nye, eller om jeg har vært her før. Med fingrene mot den myke huden prøver jeg og rømme innover, prøver å forsterke impulsene. Prøver å speile meg i fremtiden. Garden min er høy, kald og hard. Jeg vet hva som skal til.

Det er bare å hoppe uti.