Söndag 10.06

Det er noe nytt. Noe annerledes og udefinerbart. Jeg går med korte, små skritt, før jeg plutselig hopper i det. Jeg tar et krafttak og skaper litt avstand, tar en pause. Jeg er så god til å bare hoppe, så god til å male bilder over den han er, og se den jeg vil se. Gi meg hen til en forelskelse som ikke handler så mye om ham, men om hvem jeg er. Å se det man vil se.

Så jeg betrakter ham. Suger inn bilder, sanser livet hans. Ser ut av vinduet for en pause, før jeg ser på ham igjen. Tenker at jeg må hjem, tenker at alle inntrykk døver følelsene, klarer ikke å kjenne etter. Lener pannen min lett mot nakken hans mens han lager kaffe, lukter parfymen hans, kjenner den myke huden under t-skjortekanten. Sanser.

Når jeg kommer hjem lukter håret mitt av den parfymen og pulsen øker. Men enda er han bare et bilde. «He looks like photgraf of himself, taken from far, far away, and I don't know what to do, I don't know what to say».

Jeg tenker at han er som meg, at han lar seg rive med, at han blir borte inni noe som ikke finnes – i hvert fall ikke enda. Og jeg tenker at jeg hadde sikkert gjort det jeg også, men at jeg er skadet gods, at jeg har lite å gå på, at jeg må passe på det jeg har. Jeg er redd for å krasje, redd for å gi av det jeg har, men også for å miste det jeg hadde.

Tankene maler over følelsene, og jo mer jeg intellektualiserer, desto vanskeligere er dunket i brystet å få tak i. Jeg prøver å slippe taket om analysene, prøver å slutte å forstå meg selv og gå over til å bare være meg selv. Men prosessene mine går både framover og bakover, finner ikke ut hvilken ende jeg skal holde meg fast i, eller bli ferdig med, tvinne..