Monday, June 18, 2012

Å hoppe uti.

Det er noe jeg venter på. Ikke noe som skal skje men. En følelse, en selvfølge. En vilje til å følge et spor.

Jeg sanser meg gjennom tilvaron, tar inn det som kommer i min vei. Prøver å holde tankene langt unda, men de sniker seg på. Analysene ligger rett innenfor pannbenet, lusker rundt rett under overflaten. Jeg hører analysene gå i bakgrunden, men prøver og skyve de vekk. Ønsker jeg hadde evnen til å bare VÆRE, bare LEVE. Maler sansing over tankene og tenker at de kommer smelte sammen. Tenker at alt gir seg av seg selv til slutt, det er bare å følge strømmen.

Venter på en stor bølge, venter på at den skal ta tak i meg, røske meg med og svelge meg hel. Den kommer ikke. Jeg står med tærne i vannbrynet og kjenner hvordan vannet noen ganger skvalper meg over anklene. Så trekker det seg tilbake igjen. Det er deilig så lenge det blir, men når det forsvinner dunker tankene mot tinningene og overdøver havsbruset.

Jeg ser inn i et par øyner og lurer på om de er nye, eller om jeg har vært her før. Med fingrene mot den myke huden prøver jeg og rømme innover, prøver å forsterke impulsene. Prøver å speile meg i fremtiden. Garden min er høy, kald og hard. Jeg vet hva som skal til.

Det er bare å hoppe uti.

Monday, June 11, 2012

Og jeg kaster meg ut i natten igjen, nesten helt uten sperre. Søker stimuli, noe annet, distraksjon. Jeg er alene nå. Det er ikke farlig, men likevel skummelt. Panikken tar et sikkert grep rundt skuldrene mine, nærme strupen, selv om det fortsatt er på betryggende avstand. Det er som å se sitt eget liv gjennom en kikkert. Jeg spionerer på meg selv.

Jeg ser meg selv skrive opprørte emosjonelle meldinger. Jeg virker sint og sjalu på ordene jeg skriver, men jeg føler det ikke. Hodet mitt er kaos, hundretalls tanker flyr rundt der inne, krasjer med hverandre og prøver å vri seg rundt sin egen aksel. Intellektet mitt er opprørt, men hjertet mitt er stille og melankolsk. Det pumper sakte blodet rundt i kroppen min.

Jeg kjenner at det renner tårer fra øynene mine. Jeg sørger livet jeg hadde sett for meg, jeg sørger forholdet, og jeg sørger tapet av følelsene mine. Han sier at han har åpnet singeldøren igjen og det verker i meg. Ikke tanken på ham med noen andre, men følelsen av at jeg ikke vil stoppe ham.  Han kan knulle hvem han vil, den grensen har jeg allerede krysset for ham.

Med panikken som har et hardt grep rundt skuldrene mine kaster jeg meg ut i natten, hemningsløst, hiver meg i taxien og hjem til noen andre. Et annet ansikt, noe nytt og nesten ukjent. Min puls er høy når jeg kommer, jeg sier ingenting, men lener hodet mitt mot brystet hans. Heller i meg to glass vin og prøver å røyke men hånden skjelver og pusten vil ikke trekke ned. Jeg stumper og tar en snus i isteden for, føler meg maskulin i min sorte, trange kjole. Noe beroligende, noe som girer ned, roer tankene som krasjer rundt i hodet.

Setter meg stille ved siden av ham og tenker at jeg ikke må si noe, at det vil ødelegge alt. Brystet mitt er tomt, jeg føler ingenting utenom pumpingen mot ribbeina. Prater litt, men sier ikke noe og iakttar ham. Livet hans, vanene hans er nye og uvane for meg. Noe helt annet, ukjent, fremmed. Han spiller black jack på pc:en. Sier ikke mye, men utstråler masse. Det er noe intenst ved hans vesen, men også noe stille, noe introvert og filosofisk. Jeg lurer på hva han klarer og lese ut av øynene mine, av den stressede utstrålingen min, av hjertet som pumper hardere i brystet nå. Jeg bruker ham som valium, og lurer på om skjønner det, lurer på om han ser rett igjennom meg. Føler meg gjennomsiktig, og gjennomtrengt og lurer på om det var det jeg ville. Om det var derfor jeg kom hit.

Han spør ikke hvorfor, og jeg forteller ikke. Jeg bare velter i meg resten av vinglasset og lar han elske med meg. Eller er det han som lar meg elske med ham? Grensene er utydelige, men også uviktige. Jeg drar neglene langs ryggen hans og når vi er ferdige sier han at han føler seg som et dyr. Det liker jeg. Det får meg og føle meg vel, selv om jeg ikke skjønner hvorfor. Samtalen som kommer etterpå er snudd på fortrolig og seinere lurer jeg på om det egentlig kom naturlig eller om han styrte meg dit. Om jeg lot meg styre.

Jeg er et sanselig vesen og sløver følelsene mine med sanseinntrykk. Bevisst lar jeg vær å tenke på konsekvenser, eller hva som skjer etterpå. Jeg lukker øynene, og lar meg sovne.