Og jeg ligger ved siden av ham i sengen. Huden hans er myk, og jeg lar den føle meg innover. Fingrene mine stryker langs ryggen hans, langs kindet, pannen, leppene som er så myke mot mine. Lener pannen min mot tinningen og kjenner duften av ham. Den er len og søt med et hint av krydder. Jeg trekker pusten og holder ham dypt inni meg, kjenner det milde krydderet mot alle mine sanser.

Han spør meg hvordan jeg kan være sikker. Hvordan kan jeg vite..? Det kan jeg ikke. Det kan jeg aldri, om noen ting. Men jeg vet at han gjør meg både glad og lykkelig. At han får alt til og føles enkelt og meg til å føle meg fri. Og da handler det ikke om hva jeg vet, eller hva jeg er sikker på, men om hva jeg vil. Jeg vil, og jeg velger deg. Finnes det noe annet?

Jeg sitter bak ham på motorsykkeln. Hendene mine holder i jakkekanten hans, og jeg ønsker jeg kunde la de gli inn til brystet hans, under klærne. Ønsker at jeg kunne lene hodet mitt mot ryggen. Men vi er fulle av utstyr og hjelmer, susende frem forbi båthavner og gjennom tunneler.

Jeg har havet på min høyre side. Det blåser hardt. Jeg kan kjenne vinden rive i oss. Og igjen blir jeg overveldet av den frihetsfølelsen. Følelsen av at alt er muligt. Følelsen av at jeg er meg. Uansett.

Så sitter vi i bilen. Han har høyrehånden på mitt venstre lår. Vi sitter i stillhet, ser på veien og naturen rundt oss. Jeg kan ikke la være å smile. Følelsen som fyller meg. Smilet hans ved siden av. Den karakteristiske måten han beveger hodet på når smilet hans går gjennom kroppen. Han beveger munnen sin, åpner den litt, fukter leppene, presser de mot hverandre. Det får meg til å sanse ham inn, får meg til å ville stryke fingertuppene mine over leppene hans. Igjen.

Jeg klør ham på ryggen. Det er huden hans igjen. Jeg kommer stadig tilbake til den. River den inn under fingerneglene mine, kjenner ham inn i fingertuppene. Prenter inn nyansene i min hukommelse.

Bildene skyller over meg, og det er enkelt. Han spør meg hvordan jeg kan være sikker, og det vet jeg ikke. Det kan jeg nok ikke. Det er så lett å være redd. Men det føles litt som å lande. 

Å velge.

Hvordan kan jeg være sikker? Jeg velger jo!

Jeg velger duften av det søte krydderet, huden mot mine fingertupper og deg i bare judobuksa ved kjøkkenbenken om morgenen. Søvndrukken lager du kaffe, måler, heller, sanser. De myke hendene dine som, liksom flyr over kjøkkenbenken. Såvidt rører ved ting før det er ferdig. Jeg velger friheten du utstråler. Ikke den som kommer utenifra, men den so kommer utfra kjernen av deg. Og jeg tenker at det er ting du ikke kan se, og ting jeg såvidt kan sette ord på.

Det er noe med måten du tar i meg på, noe med måten du himler med øynene eller presser leppene forsiktig mot hverandre. Det er noe med måten du kiser med øynene din når du ler, noe med måten du holder hendene dine når du beveger deg gjennom rommet.

Det er noe med måten du sier "det er ikkje noe stress" og så smiler når jeg hermer etter deg. Det er noe som lyser i øynene dine da, og jeg tenker at du føler det jeg føler. Ikke sånn, men at du føler følelsene mine, at de strømmer videre, inn i deg. At du ser at du gjør meg lykkelig og at det gjør deg lykkelig.

Det er noe med måten du lar deg selv irritere, noe med måten du tar ting innover deg for så å like fort slippe taket. Hvordan du sukker og nesten freser, men det tar liksom ikke tak. Det er bare følelser som strømmer gjennom deg, som du lar komme ut på andre siden.

Og jeg forventer ikke at du skal forstå det, men for deg er ting så selvfølgelig. Det liker jeg. Det er svart eller hvitt, det er som det skal være eller så er det feil. Men likevel, den åpenheten, viljen å si ja. "Det er ikkje noe stress".

Og friheten din, måten du er deg på, måten du lar ting være, slipper ting ut og frem, måten du lar ting påvirke deg uten å fastne, måten du nyter på, måten du er her og nå samtidig som du er mange år både fram og tilbake i tid.

Jeg trenger ikke å tenke etter. Det holder med å bare være.

Noe nytt

Jeg kaster meg over maten. Det er nesten noe desperat ver det -dyrisk. Jeg tenker at jeg vil vekk, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av meg selv. Verbet å elske blir berørt en kort sekund, og jeg lurer på hva det betyr. Hun forteller om elskeren sin, om hva han sagt og hva de gjort. Hva det var, og hva det ikke var. Jeg tenker at jeg er heldig som er meg, at hun er fantastisk. Jeg har lyst å holde rundt henne.

Det liksom glitrer i øynene hennes. Det er en gnist der, som jeg ikke vet hvor kommer ifa. Jeg lurer på hva som gjør at man liker noen mennesker momentant Jeg tenker, igjen, at det burde finnes et ord for blixtforelskelse mellom venninner óg.

Og jeg forteller dem at jeg er lei mennesker, at jeg er så dårlig på å passe på min ego-tid, at jeg tror at jeg alltid vil treffe folk -for det vil jeg jo. Så avslutter vi middagen, plukker sammen tingene våres og betaler. Vi skal til Fiskevollen for å se på solnedgangen. Jeg tenker at det blir fint, at solnedgangen er vakker, at det blir fridfullt. Men det gnager i brystet.

Så plutselig skjer det noe. En liten vridning, et lite skift. Det er et eller annet som faller på plass. Jeg sier at jeg må gå og trekker meg inn i meg selv. Gjemmer meg bort. De går. Jeg blir. Allene.