Og jeg ligger ved siden av ham i sengen. Huden hans er myk, og jeg lar den føle meg innover. Fingrene mine stryker langs ryggen hans, langs kindet, pannen, leppene som er så myke mot mine. Lener pannen min mot tinningen og kjenner duften av ham. Den er len og søt med et hint av krydder. Jeg trekker pusten og holder ham dypt inni meg, kjenner det milde krydderet mot alle mine sanser.
Han spør meg hvordan jeg kan være sikker. Hvordan kan jeg vite..? Det kan jeg ikke. Det kan jeg aldri, om noen ting. Men jeg vet at han gjør meg både glad og lykkelig. At han får alt til og føles enkelt og meg til å føle meg fri. Og da handler det ikke om hva jeg vet, eller hva jeg er sikker på, men om hva jeg vil. Jeg vil, og jeg velger deg. Finnes det noe annet?
Jeg sitter bak ham på motorsykkeln. Hendene mine holder i jakkekanten hans, og jeg ønsker jeg kunde la de gli inn til brystet hans, under klærne. Ønsker at jeg kunne lene hodet mitt mot ryggen. Men vi er fulle av utstyr og hjelmer, susende frem forbi båthavner og gjennom tunneler.
Jeg har havet på min høyre side. Det blåser hardt. Jeg kan kjenne vinden rive i oss. Og igjen blir jeg overveldet av den frihetsfølelsen. Følelsen av at alt er muligt. Følelsen av at jeg er meg. Uansett.
Så sitter vi i bilen. Han har høyrehånden på mitt venstre lår. Vi sitter i stillhet, ser på veien og naturen rundt oss. Jeg kan ikke la være å smile. Følelsen som fyller meg. Smilet hans ved siden av. Den karakteristiske måten han beveger hodet på når smilet hans går gjennom kroppen. Han beveger munnen sin, åpner den litt, fukter leppene, presser de mot hverandre. Det får meg til å sanse ham inn, får meg til å ville stryke fingertuppene mine over leppene hans. Igjen.
Jeg klør ham på ryggen. Det er huden hans igjen. Jeg kommer stadig tilbake til den. River den inn under fingerneglene mine, kjenner ham inn i fingertuppene. Prenter inn nyansene i min hukommelse.
Bildene skyller over meg, og det er enkelt. Han spør meg hvordan jeg kan være sikker, og det vet jeg ikke. Det kan jeg nok ikke. Det er så lett å være redd. Men det føles litt som å lande.
Han spør meg hvordan jeg kan være sikker. Hvordan kan jeg vite..? Det kan jeg ikke. Det kan jeg aldri, om noen ting. Men jeg vet at han gjør meg både glad og lykkelig. At han får alt til og føles enkelt og meg til å føle meg fri. Og da handler det ikke om hva jeg vet, eller hva jeg er sikker på, men om hva jeg vil. Jeg vil, og jeg velger deg. Finnes det noe annet?
Jeg sitter bak ham på motorsykkeln. Hendene mine holder i jakkekanten hans, og jeg ønsker jeg kunde la de gli inn til brystet hans, under klærne. Ønsker at jeg kunne lene hodet mitt mot ryggen. Men vi er fulle av utstyr og hjelmer, susende frem forbi båthavner og gjennom tunneler.
Jeg har havet på min høyre side. Det blåser hardt. Jeg kan kjenne vinden rive i oss. Og igjen blir jeg overveldet av den frihetsfølelsen. Følelsen av at alt er muligt. Følelsen av at jeg er meg. Uansett.
Så sitter vi i bilen. Han har høyrehånden på mitt venstre lår. Vi sitter i stillhet, ser på veien og naturen rundt oss. Jeg kan ikke la være å smile. Følelsen som fyller meg. Smilet hans ved siden av. Den karakteristiske måten han beveger hodet på når smilet hans går gjennom kroppen. Han beveger munnen sin, åpner den litt, fukter leppene, presser de mot hverandre. Det får meg til å sanse ham inn, får meg til å ville stryke fingertuppene mine over leppene hans. Igjen.
Jeg klør ham på ryggen. Det er huden hans igjen. Jeg kommer stadig tilbake til den. River den inn under fingerneglene mine, kjenner ham inn i fingertuppene. Prenter inn nyansene i min hukommelse.
Bildene skyller over meg, og det er enkelt. Han spør meg hvordan jeg kan være sikker, og det vet jeg ikke. Det kan jeg nok ikke. Det er så lett å være redd. Men det føles litt som å lande.
No comments:
Post a Comment