Hvordan kan jeg være sikker? Jeg velger jo!
Jeg velger duften av det søte krydderet, huden mot mine fingertupper og deg i bare judobuksa ved kjøkkenbenken om morgenen. Søvndrukken lager du kaffe, måler, heller, sanser. De myke hendene dine som, liksom flyr over kjøkkenbenken. Såvidt rører ved ting før det er ferdig. Jeg velger friheten du utstråler. Ikke den som kommer utenifra, men den so kommer utfra kjernen av deg. Og jeg tenker at det er ting du ikke kan se, og ting jeg såvidt kan sette ord på.
Det er noe med måten du tar i meg på, noe med måten du himler med øynene eller presser leppene forsiktig mot hverandre. Det er noe med måten du kiser med øynene din når du ler, noe med måten du holder hendene dine når du beveger deg gjennom rommet.
Det er noe med måten du sier "det er ikkje noe stress" og så smiler når jeg hermer etter deg. Det er noe som lyser i øynene dine da, og jeg tenker at du føler det jeg føler. Ikke sånn, men at du føler følelsene mine, at de strømmer videre, inn i deg. At du ser at du gjør meg lykkelig og at det gjør deg lykkelig.
Det er noe med måten du lar deg selv irritere, noe med måten du tar ting innover deg for så å like fort slippe taket. Hvordan du sukker og nesten freser, men det tar liksom ikke tak. Det er bare følelser som strømmer gjennom deg, som du lar komme ut på andre siden.
Og jeg forventer ikke at du skal forstå det, men for deg er ting så selvfølgelig. Det liker jeg. Det er svart eller hvitt, det er som det skal være eller så er det feil. Men likevel, den åpenheten, viljen å si ja. "Det er ikkje noe stress".
Og friheten din, måten du er deg på, måten du lar ting være, slipper ting ut og frem, måten du lar ting påvirke deg uten å fastne, måten du nyter på, måten du er her og nå samtidig som du er mange år både fram og tilbake i tid.
Jeg velger duften av det søte krydderet, huden mot mine fingertupper og deg i bare judobuksa ved kjøkkenbenken om morgenen. Søvndrukken lager du kaffe, måler, heller, sanser. De myke hendene dine som, liksom flyr over kjøkkenbenken. Såvidt rører ved ting før det er ferdig. Jeg velger friheten du utstråler. Ikke den som kommer utenifra, men den so kommer utfra kjernen av deg. Og jeg tenker at det er ting du ikke kan se, og ting jeg såvidt kan sette ord på.
Det er noe med måten du tar i meg på, noe med måten du himler med øynene eller presser leppene forsiktig mot hverandre. Det er noe med måten du kiser med øynene din når du ler, noe med måten du holder hendene dine når du beveger deg gjennom rommet.
Det er noe med måten du sier "det er ikkje noe stress" og så smiler når jeg hermer etter deg. Det er noe som lyser i øynene dine da, og jeg tenker at du føler det jeg føler. Ikke sånn, men at du føler følelsene mine, at de strømmer videre, inn i deg. At du ser at du gjør meg lykkelig og at det gjør deg lykkelig.
Det er noe med måten du lar deg selv irritere, noe med måten du tar ting innover deg for så å like fort slippe taket. Hvordan du sukker og nesten freser, men det tar liksom ikke tak. Det er bare følelser som strømmer gjennom deg, som du lar komme ut på andre siden.
Og jeg forventer ikke at du skal forstå det, men for deg er ting så selvfølgelig. Det liker jeg. Det er svart eller hvitt, det er som det skal være eller så er det feil. Men likevel, den åpenheten, viljen å si ja. "Det er ikkje noe stress".
Og friheten din, måten du er deg på, måten du lar ting være, slipper ting ut og frem, måten du lar ting påvirke deg uten å fastne, måten du nyter på, måten du er her og nå samtidig som du er mange år både fram og tilbake i tid.
Jeg trenger ikke å tenke etter. Det holder med å bare være.
No comments:
Post a Comment