Noe nytt

Jeg kaster meg over maten. Det er nesten noe desperat ver det -dyrisk. Jeg tenker at jeg vil vekk, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av meg selv. Verbet å elske blir berørt en kort sekund, og jeg lurer på hva det betyr. Hun forteller om elskeren sin, om hva han sagt og hva de gjort. Hva det var, og hva det ikke var. Jeg tenker at jeg er heldig som er meg, at hun er fantastisk. Jeg har lyst å holde rundt henne.

Det liksom glitrer i øynene hennes. Det er en gnist der, som jeg ikke vet hvor kommer ifa. Jeg lurer på hva som gjør at man liker noen mennesker momentant Jeg tenker, igjen, at det burde finnes et ord for blixtforelskelse mellom venninner óg.

Og jeg forteller dem at jeg er lei mennesker, at jeg er så dårlig på å passe på min ego-tid, at jeg tror at jeg alltid vil treffe folk -for det vil jeg jo. Så avslutter vi middagen, plukker sammen tingene våres og betaler. Vi skal til Fiskevollen for å se på solnedgangen. Jeg tenker at det blir fint, at solnedgangen er vakker, at det blir fridfullt. Men det gnager i brystet.

Så plutselig skjer det noe. En liten vridning, et lite skift. Det er et eller annet som faller på plass. Jeg sier at jeg må gå og trekker meg inn i meg selv. Gjemmer meg bort. De går. Jeg blir. Allene.